18. juli 2000 var onkelen min i Innerdalen for å klatre sammen med en kamerat. Han var en ivrig fjellklatrer og hadde sikkert et kart over hvert eneste bra klatrested i Norge. Da tåka kom bestemte de seg for å snu og rappelere ned igjen. Det var da det skjedde. Kameraten hans falt og onkelen min strakte seg ut for å ta imot han. De falt begge rett ned i steinrøysa. Den ene overlevde med store skader. Den andre døde momentant.



Ofte drar vi hit for å minnes han. Han som strakte ut en hjelpende hånd til en i nød, og ofret dermed sitt eget liv. For én uke siden var det 8 år siden ulykken, men jeg får den samme klumpen i halsen hver gang jeg er der.

Jeg føler at det er så mye jeg ikke fikk sagt til han. Så gjerne jeg vil se han igjen. Det var han som lærte meg å stupe (noe jeg ikke kan påstå at jeg kan lengre), det var han som lærte meg å ha øynene åpne under vann, det var han som tok meg med for å klatre opp langs en isbre, og det var han som fortalte meg de mest uvirkelige og spennende historier. Jeg savner det noe innmari.